Æ trur kanskje lykken min har snudd.. I går kræsja æ på sykkel. Eller vil itj sei at æ kræsja. Meir som tryna. Midt i asfalten. Sku nedover en bakke mot butikkområde på Lund, sku brems for en fartsdump og plutselig bremsa æ for my eller no, for æ stupt framover og oppover og nedover, litt på sykkel og litt på asfalt og plutselig låg æ der. Veldig fortumla,veldig forslått og meget overraska. Min største skrekk hadd gått i oppfyllelse, æ hadd tryna.
Heldigvis hadd æ itj slått hauet, trur vaffal itj det.. Og brillan va like hel der dæm lå på asfalten. Æ skreik ut litt , men så mått æ finn ut om æ hadd nå grunn te å skrik først, så æ lå der en stund for å kjenne etter kor æ hadd vondt. Mens en snill liten bil kjørt rundt mæ og forbi.. Takk for den A-HOLE! Men så kom det ei snill dame ut og kom bort og spurd korsn det gikk og hjalp mæ opp. Æ hadd innen den tid oppdaga at det va ingenting å grin over, men nok å stønn og ynk sæ over. Så æ takka for hjølpa men stabla mæ på beina og stakk bort te Øyvind og Gunnar, siden huset dæmmers va RETT ved sida av og æ orska itj tanken på å tass heim.
Så æ ringt på å lurt på om æ kunn kom inn te dæm og vær skada og hjelpesløs. Og det kunn æ. Æ fikk lov te å nesten besvim på senga te Gunnar, fikk eplejuice, smågodt og nylagd pizza av sykepleier Andreassen for å få opp blodsukkeret igjen. Æ fikk Baileys av Gunnar for å døyv smerten, samt en blaut kjøkkenklut med brødsmula for å lægg på skrubbsåran min av Øyvind. Æ fikk heng der hele kvelden, sjå den sykeste semifinalen, leit etter en god liggestilling i sofan uten å ha vondt nånplass (vanskelig), sjå X-men 2, gå rundt som ei gammal kjerring og bærre slapp av te æ endelig greidd å kom mæ ut av huset og hink mæ heim...
Kjære Øyvind og Gunnar, takk for at dåkk åpna dåkkers hjem. Sjøl om æ fikk vondt kvar gang dåkk sku vær så sabla artig så kunn æ itj tenk mæ eit beir hus å tryn foran og vær småskada i..
PS! Det går bra med mæ altså; sannsynligvis et brista ribbein eller to, samt forslått ankel, kne og skambein og nån skrubbsår. Takk GUD