Aldri sei aldri...

Man bør unngå å sei NÅ SOM HELST bastant.. Det e min nye livsteori etter at æ sakte men sikkert gikk over te Facebok æ og.. Litt flaut, men gav etter når mitt tyngste argument falt på sin egen urimelighet. Nemlig at æ itj har tida. For sånn som livet e nu så har æ plutselig tida.. Så beklger skufelsen te aill dåkk som støtta min avstand, en del av dåkk har jo føyd dåkk og..
Men i det siste har det gått litt i ett. Æ har ferie, men jobbe en del, spille beach og prøve å heng masse med vænna og nyt den herlige sørlandske forsommern så my æ greie før den 20 juni.
Men spørsmålet æ nu stille mæ e det her:
Ska æ lægg ned den her bloggen? E det av nån som helst interesse at den eksistere? E det facebook for aill pængan nu da? Eller finns det fortsatt interesse for mine tanka, betraktninga, følelsa og tull som kjæm ut av mæ? Vil det nångang passer 20000 treff eller har æ nu passert min blogg-høyde. Sjer jo at aill mine vænna og kjente e temmelig dårlig te å oppdater bloggan sin. Ska æ bli ein av dæm? Enn stemme som dør hen? En stjerne som slukner?
Sei din meining her så ska æ ta den te etterretning. Æ orke itj å sei at æ ska lægg den ned, eller at æ ska oppretthold den for enhver pris. Gidd itj å vær bastant om nånting som helst lenger... Æ trur ska likesågreitt kvitt mæ med min ryggrad...