...

Æ grin itj som æ skreik den dagen
Det gjør itj så vondt som det reiv i hjertet den dagen
Tåran renn itj som dæm fossa den dagen

Men dæm renn fortsatt. Bak solbrilla eller i mørket, når ingen sjer mæ. Men det e ainner tåra som reinn nu.

Det som va et sjokk, vart en realitet. Det som va for vanskelig te å fatt vart sannhet. Det som va blodig urettferdig vart et faktum vi mått lev med..
Så tåran min renn fortsatt og det vil dæm nok alltid gjør.

Koffer e vi så redd for tåran?
Tåra har ailler gjort nån no skade. Mesteparten av livet sjer vi dæm itj, vi bør ønsk dæm velkommen. Vi ska itj unnskyld dæm når dæm kjæm eller prøv å hold dæm tebake. Det e my gratis terapi i tåra sei mi kloke tante. Hu veit ka hu prate om. Tåran e itj te for å temmes. Tåran e te for å lett på trøkket på et såra hjerte

Koffer stoppe dåkk itj opp?
Sjer dåkk itj at vi fortsatt sørge..?
Sjer dåkk itj at vi fortsatt har det vondt…?
Koffer fortsette dåkk som om ingenting har hendt?

Ka ska vi gjør uten dæ? Korsn ska vi klar oss uten dæ i 50-årsdagen te tante? I ordinasjonen te mamma? I bryllupet mitt? I konfirmasjonen te Marie? Korsn ska det nångang bli ”normalen” at du itj e der/her?
Det va greitt å slæpp bestemor, hu va klar hu. Det va itj du. Og det va i hvert fall itj vi..

Visst du kor glad æ va i dæ? Visst du kor my du betydd for mæ? Visst du det sjøl om æ glømt å ring dæ på bursdagen din? Eller send dæ et kort eller ei melding. Visst du det sjøl om æ itj hadd sjett dæ på nesten 1,5 år? Du MÅ ha visst det , ellers så bli alt bærre vondar..

Heile livet mitt har vært en dans på rosa. Det e først nu æ har lagt merke te tornan.
Æ e itj vant med det her. Æ e itj vant med at det gjør vondt. Æ likt bobla mi æ. Den va fin den. Æ visst den kom te å sprekk, men itj så snart! Itj du! Koffer du? Koffer?